onsdag 3. april 2013

Middag med seksjonen



Hver måned prøver vi å samle sammen både de norske jentene og lærerne for å gjøre noe hyggelig i lag. Det klarte vi fint i denne måneden også. I kveld har vi spist middag med norskseksjonen. På menyen stod noe så erke-norsk som taco. Rett etter skolen valfartet vi norske til seksjonsleder Liv Inguns hus, og med kirurgisk presisjon og stor mobilisering ble maten ferdig før klokken syv. Godt smakte det også!


Her er Sofie. Bak styrer noen av de andre med å organisere bordplasseringene. Huset til Liv Ingun er "lite til å være så stort," som det ble sagt.

Også i går var det besøk hos Liv Ingun, men da bare av turkomitéen. I den sitter Liv Ingun, Tyra, Karoline, Jeanette og undertegnede. For tiden er vi midt i planleggingen av seksjonens skoletur til Nice. Dit drar vi i den første uka av vårferien (fra 20. til 26. april). Foreløpig har planleggingen vært god.

Erlend

tirsdag 19. mars 2013

Frankrike er et annet land



Ikke ofte ser man at folk aker her i Bayeux.

Den to uker lange vinterferien ble i år praksis femti prosent lenger. På halvannet døgn – fra mandag og godt ut på tirsdagen forrige uke – fikk vi nesten en halv meter snø sendt med kraftige vinder fra øst. Det er ikke hverdagskost for alle og enhver.

Før en blir ovenpå, så skal det vel innrømmes at et slikt snøfall ville skapt tumulter i Norge også. Vinterens lunefullhet overrasker selv oss nordmenn hver bidige vinter. Heldigvis virker det ikke som om så mange utenfor grensene våre vet om dette.

For Normandie er ikke store snømengder en selvfølgelig del av vinteren. Da jeg på togstasjonen måtte vente på en buss fra Bayeux til Caen (togtraffikken via Bayeux var innstilt frem til og med fredag), snakket jeg med en godt voksen dame. På sine nærmere åtti år i distriktet hadde hun aldri sett slike snømengder. En annen, like lite etterprøvbar kilde, fortalte meg da jeg kom frem til Caen, at dette var det største snøfallet siden 1946. Om disse vitneforklaringene er sanne eller ei; det kom i alle fall mer snø en man skulle kunne vente.

Både Lycée Alain Chartier, hvor norskseksjonen holder til, og Lycée Arcisse de Caumont holdt stengt fra klokken tolv på mandag til og med torsdag. Så ferien ble altså en del forlenget for elever og lærere.

Under vises turistkontoret. Bildet er fra onsdagen etter snøfallet.



I dag er snøen nesten borte, og det meste – også skoledagen – er tilbake ved det normale.

tirsdag 12. februar 2013

6. februar – Samefolkets dag



Onsdag 6. februar var det samefolkets dag. Mathilde, som går i seconde, holdt et lærerikt foredrag for resten av seksjonen om denne dagen, samiske tradisjoner og samisk språk. Hun har selv samisk familie.

En liten oppsummering av det som ble sagt:

6. februar er altså samefolkets dag. I 1917 ble denne dagen markert for første gang, da i Metodistkirken i Trondheim. Elsa Laula Renberg var en viktig pådriver for dette møtet, som for første gang samlet samer i fra forskjellige land og områder for å drøfte felles saker.

Den dag i dag markeres Samefolkets dag med festaktiviteter for barn, blant annet lassokasting. Joik, dans og den tradisjonelle klesdrakten er også viktig på denne dagen hvor det er den samiske identiteten som feires.


Mat er også en viktig del av feiringen, og i livet ellers, selvsagt. Reinsdyret er en uunnværlig del av det samiske kjøkkenet, og som man gjerne ser om man tar en god titt på mattradisjoner med mange år på baken: Man lar lite gå til spille. Blodpannekaker er ett eksempel på en matrett som kanskje virker litt fjern i et matkastesamfunn mange av oss lever i. Men selvsagt er det kjøttet som er bærebjelken. Buljongkjøtt var en av rettene som ble nevnt.


Mye interessant ble sagt denne dagen, og jeg tror alle lærte mye. På denne bloggen blir det et kort sammendrag som ikke i kan yte rettferdighet på det fine opplegget Mathilde presenterte.

Men for å lande denne ukas innlegg, så har vi en godbit: Tallene 1 til 10 på samisk.

Kilde: 
Foredrag ved Lycée Alain Chartier av Mathilde Næss, 
6. februar 2013

Erlend

tirsdag 5. februar 2013

Hyggelig med Amelie


Hist og her samles norskseksjonen for å gjøre andre hyggelige ting en å gå på skolen. Spillkveld, pizzakveld, filmkveld, bollekveld – ja, vi finner mange unnskyldninger for å samles. Onsdag kveld i forrige uka hadde vi faktisk tre slike kvelder i én. Klokken seks kom alle jentene, samt norskassistenten, til seksjonsleder Liv Ingun. Hun hadde satt bolledeig, bestilt pizza og funnet frem filmen Le Fabuleux destin d’Amelie Poulain. Filmen er jo nesten blitt en klisjé i seg selv, men søt, morsom og rar er den nå.

Bakervarer (les: boller og pizza) og film, sammen med en anstendig mengde snop, ble nytt av samtlige.


tirsdag 22. januar 2013

Fest for Sankta


Det finnes i hvert fall tre historier om hvordan den unge kvinnen som etter hvert skulle bli Sankta Lucia, ble blind. Én sier at vaktene til en siciliansk guvernør stakk dem ut med gaffel fordi – den ennå ikke hellige – Lucia ikke ville gifte seg med en ukristelig mann. Andre kilder sier at det var hun rev dem ut for egen hånd og ga dem til den samme hedenske mannen. Han hadde beundret dem så, og etter at hun hadde gitt øynene sine til mannen, sa Lucia: «Nå, la meg leve med Gud!»

Andre middelaldertekster forteller at man brukte et treskjærerjern for å gjøre blind hun som hadde sett Gud. Drept ble hun i alle tilfeller til slutt. Død for kristendommen. Slike martyrer blir ikke forbigått i blinde, og snart var Sankta Lucia gjort til helgen i kirken.

Som en av få helgener, blir hun den dag i dag feiret i den protestantiske kirken. Sankta Lucia blir sett på som en beskytter av de blinde.

Om ikke omstendighetene med dette er beskrevet, så var i det minste Sankta Lucias dag vi feiret. Små og store, venner og bekjente, elever og lærere, ordfører og borger – mangt og meget var invitert til norskseksjonens årlige fest.

Etter måneder med (etter hvert rimelig) intensiv øving skulle endelig seksjonskorets konsert finne sted. Hvordan få seksten jenter til å synge klokkeklart, flerstemmig, rørende mykt, slående kraftig og til applaus for et nokså kresent fransk publikum? Man skulle tro det trengtes et mirakel, og, hvem vet, kanskje fikk vi et. I alle fall har jentene sjelden sunget bedre. Julekveldsvisa, Deilig er jorden, Mitt hjerte alltid vanker, En stjerne skinner i natt osv. ­– en liten brorpart av den norske julekatalogen – ble alle sunget til store ovasjoner. Og den var også fortjent. Ellers spilte Oda piano, Åslaug trompet og underskrevne gitar.



Danset ble det også før de bunadskledde jentene fant frem lysestaker og glorie og gikk i Lucia-tog over skolegården. På den andre siden stod dekkede bord og snitter med røykelaks og skinke fra Bayonne.

Maten er her, som de fleste andre steder, et kapittel for seg selv. Lærer Liv Ingunn og underskrevene assistent hadde noen dager i forveien ordnet med innkjøp av vel fem kilo laks. I tillegg nok brød, skinke, brus, servietter etc., etc. Alt – det vil si smøring av snitter, rydding av bord, på dekking av disse, koking av gløgg, det er uråd å huske på alt – ble ordnet tidlig på festdagen. Det var god innsats fra alle hold, eksepsjonelt fra en god del.

Gjestene mesket seg og jentene serverte. Alle koste seg gløgg i hjel. Dessuten kom nissefar på besøk. Kvelden endte med slitne bunadskoføtter klokken, ja, den må ha vært nærmere tolv.

Erlend


tirsdag 15. januar 2013

Skolen er i gang igjen, Peer


Endelig er skolehverdagen rullende igjen her ved Lycée Alain Chartier. Etter en lang juleferie, var det nok noen her ved norskseksjonen som syntes at den første uka føltes som et helt år. Forhåpentligvis godt et, i det minste.

Vel, Lucia-festen før jul gikk veldig fint. Halve Bayeux var samlet i Salle polyvalente her på skolen. I ettertid har vi fått overveldende mye ros og forsvinnende lite ris. Blogginnlegget om den hendelsen kommer neste uke. Til da har jeg forhåpentligvis samlet sammen en del bilder fra elever og vertsfamilie.

Elever, lærere og venneforeningen til norskseksjonen i Bayeux kjørte i går kveld de tre milene det er til Caen. Der så vi en oppsetning av Ibsens Peer Gynt på … Tilskuerne, som fylte salen helt til randen, fikk se en alternativ versjon av skuespillet. Etter som oppsetningen nærmest var ”fritt etter Ibsen”, så ble det kanskje litt vanskelig å få med seg all symbolismen som ble brukt for dem som ikke kjenner handlingen fra før (blant annet var dovregubbens datter fremstilt med en hvit rose, og fjellkongen selv var en stor trerot). Om man skjønte det hele eller ei: Oppsetningen var estetisk fullkommen (merk: det er en amatør som skriver disse ordene) – den moderne musikken og lyssettingen var virkelig fabelaktig.

Som gode nordmenn, var vi oss selv nok og kom ikke i klammeri med noen av de innfødte. Dét er ikke dikt og forbannet løgn. (Og slik kan man fortsette.)

Erlend