Fest for Sankta

Det finnes i hvert fall tre historier om hvordan den unge kvinnen som etter hvert skulle bli Sankta Lucia, ble blind. Én sier at vaktene til en siciliansk guvernør stakk dem ut med gaffel fordi – den ennå ikke hellige – Lucia ikke ville gifte seg med en ukristelig mann. Andre kilder sier at det var hun rev dem ut for egen hånd og ga dem til den samme hedenske mannen. Han hadde beundret dem så, og etter at hun hadde gitt øynene sine til mannen, sa Lucia: «Nå, la meg leve med Gud!»

Andre middelaldertekster forteller at man brukte et treskjærerjern for å gjøre blind hun som hadde sett Gud. Drept ble hun i alle tilfeller til slutt. Død for kristendommen. Slike martyrer blir ikke forbigått i blinde, og snart var Sankta Lucia gjort til helgen i kirken.

Som en av få helgener, blir hun den dag i dag feiret i den protestantiske kirken. Sankta Lucia blir sett på som en beskytter av de blinde.

Om ikke omstendighetene med dette er beskrevet, så var i det minste Sankta Lucias dag vi feiret. Små og store, venner og bekjente, elever og lærere, ordfører og borger – mangt og meget var invitert til norskseksjonens årlige fest.

Etter måneder med (etter hvert rimelig) intensiv øving skulle endelig seksjonskorets konsert finne sted. Hvordan få seksten jenter til å synge klokkeklart, flerstemmig, rørende mykt, slående kraftig og til applaus for et nokså kresent fransk publikum? Man skulle tro det trengtes et mirakel, og, hvem vet, kanskje fikk vi et. I alle fall har jentene sjelden sunget bedre. Julekveldsvisa, Deilig er jorden, Mitt hjerte alltid vanker, En stjerne skinner i natt osv. ­– en liten brorpart av den norske julekatalogen – ble alle sunget til store ovasjoner. Og den var også fortjent. Ellers spilte Oda piano, Åslaug trompet og underskrevne gitar.

Danset ble det også før de bunadskledde jentene fant frem lysestaker og glorie og gikk i Lucia-tog over skolegården. På den andre siden stod dekkede bord og snitter med røykelaks og skinke fra Bayonne.

Maten er her, som de fleste andre steder, et kapittel for seg selv. Lærer Liv Ingunn og underskrevene assistent hadde noen dager i forveien ordnet med innkjøp av vel fem kilo laks. I tillegg nok brød, skinke, brus, servietter etc., etc. Alt – det vil si smøring av snitter, rydding av bord, på dekking av disse, koking av gløgg, det er uråd å huske på alt – ble ordnet tidlig på festdagen. Det var god innsats fra alle hold, eksepsjonelt fra en god del.

Gjestene mesket seg og jentene serverte. Alle koste seg gløgg i hjel. Dessuten kom nissefar på besøk. Kvelden endte med slitne bunadskoføtter klokken, ja, den må ha vært nærmere tolv.

Erlend